Eigersund Kirkelige Fellesråd

Hovedside

Aktuelle linker

Aktiviteter

40 år i tjeneste for Gud og kirke

Av Svein Anton Hansen, mai-15
 
 
Se bilder fra avslutningsfest 24.mai og samling med kontor-staben.
 

Om et par uker går seniorprest Fred Lyder Klungland over i pensjonistenes rekker. Etter 40 år i kirke og misjon ser han fram til
”å gjøre noe nyttig og unyttig”.

 

7.mai 1945, dagen da folket jublet over freden, jublet et ektepar på Snartemo i Vest-Agder ekstra mye. Tre søstre fikk en lillebror, og navnet måtte naturlig bli Fred Lyder.

- Jeg vokste opp på et lite småbruk helt inntil jernbanen på Snartemo. Far livnærte familien som bonde og krøtterhandler. Min oppvekst ble preget av kirke og bedehus, som gikk ”hånd i hånd” på Snartemo.
Når jeg spør Fred Lyder om kristen tro og bekjennelse, så står både dåpen og kristne leirer sentralt.
- Jeg har alltid levd i min dåpspakt. Men gjennom ungdomsleirer kom jeg til en mer personlig tro. Da ble det enda mer klart for meg at jeg ville tro på Jesus.
 

Teologi og prest?

- Jeg har alltid vært ”den stille type”. Så det å skulle bli prest var ikke noe opplagt valg, svarer Fred Lyder når jeg spør om dette med kallet og lysten til å bli prest.
- Det kristne gymnaslaget på Hornnes og kristenrussen betydde en god del for lysten til å studere teologi. Men selv under teologistudiene var jeg usikker på om jeg skulle bli prest. Etter året som prest i militæret ble Santalmisjonen (nå en del av Normisjon, red.anm.) min første arbeidsgiver. Her var jeg landsungdomssekretær (leder for barne- og ungdomsarbeidet) i over 7 år. Spesielt satte jeg pris på kontakten med kristenrussen og leirarbeidet. Årene i Santalmisjonen gjør at jeg kan kalle meg ”misjon-nesten-nær”, sier Fred Lyder med et smil.


fred lyder 70 web.jpg 
TAKK: Fred Lyder Klungland får en blomsterhilsen fra staben på kirkekontert 7.mai, overlevert av daglig leder i Egersund menighet Karen Johanne Hansen.

 

40 år i kirke og misjon:

Etter årene som landsungdomssekretær vokste lysten fram til å gå inn i heltidstjeneste som prest.

- Det var på nære nippet at det ble Flekkefjord. Men i siste liten falt valget ned på Egersund. Her begynte jeg som residerende kapellan, som det den gang het.

Året var 1983, samme år som Fred Lyder ble gift med Marit Berg. Sammen fikk de en gutt og to jenter, og mange rike år sammen i ekteskap og tjeneste fram til Marit døde i 2011.

- De første årene hadde jeg et særskilt ansvar for Ogna, som den gang hørte til Egersund prestegjeld.

Sin lengste periode som prest hadde han som sokneprest i Lund, fra 1990 til 2008. De siste 7 årene har Fred Lyder vært seniorprest i Dalane prosti. Så i 32 år har han tjenestegjort i Stavanger bispedømme.
 

Når jeg spør hva som har vært det kjekkeste med prestetjenesten, så handler det om både de mange og de få. – Selvfølgelig er det kjekt å være prest når kirken er full. Men samtidig har det vært fint og givende å besøke den ene, enten det var sykebesøk eller en jubilant. De små stille stunder hvor den enkelte blir sett og vi sammen opplever Guds nærvær.

Fred Lyder nevner også samarbeidet skole og kirke, spesielt fra årene i Lund. – Vi som var ansatt i kirken hadde månedlig andakt på skolene, og skolekorene sang på flere gudstjenester. Vi kunne også besøke skolene og fortelle om kirken og den kristne troen. 

Når jeg snur spørsmålet og spør hva som har vært vanskeligst i tjenesten, så blir han litt ettertenksom før han svarer. – Det må nok være de store ulykkene. Som prest har jeg vært involvert i noen tragiske og krevende ulykker. Familietragedier er tøffe å oppleve. En ting er å være prest oppe i situasjonen. Men noen ganger fulgte så mye annet med, medietrykket og de mange praktiske utfordringene.
Det å være aleneprest i en kommune, som jeg var det i Lund, opplevdes også utfordrende noen ganger.

 

Hva holder vi på med?

En prest opplever mange og skiftende oppgaver i tjenesten. Mye er viktig i kirken og folks liv.
– Mange ganger har jeg derfor spurt meg selv: Hva er det vi holder på med? Hva er virkelig viktig? I Romerbrevet 10,1 leser vi: ”Mine søsken, jeg ønsker av hjertet og ber til Gud at de må bli frelst.” Dypest sett er det viktigste vi holder på med at folk må bli frelst! Hvis jeg og vi som er prester ikke understreker nødvendigheten for frelse, hvem gjør det da? Den norske kirke har de siste årene på mange måter blitt en ”reformkirke”. Mange ulike og gjerne nødvendige reformer har blitt gjennomført. Men kirken må aldri glemme at det viktigste er at mennesker må bli frelst. Det skal ikke være galluper og folks ulike meninger som styrer kirkens prioriteringer. ”Den gode boken”, Bibelen, forteller oss hva vi skal gjøre.

 

Nyttig og unyttig som pensjonist:

Hva tenker så Fred Lyder å bruke pensjonisttiden til? – Jeg håper å være i stand til ”å preste” litt i årene som kommer. Til sommeren skal jeg være vikarprest i Narvik i 7 uker. Og jeg håper også å være disponibel for prestetjeneste i Dalane i tiden framover. Ellers vil jeg bruke tiden til å gjøre noe nyttig og unyttig, avslutter Fred Lyder med et lunt smil.

 

.