Eigersund Kirkelige Fellesråd

Hovedside

Aktuelle linker

Aktiviteter

Et sannhetsvitne i konflikten

Jon Aarsland, aug.-17

Nyheter fra Israel og Palestina handler ofte om en gammel konflikt som synes å være uløselig. Vi har alle et forhold til landet som danner bakteppet for hele bibelen. Israel gjenoppsto som eget land i 1948, men for Palestinerne som bodde her og fortsatt bor i området, startet en okkupasjonstilværelse som har vart i 70 år.

dsc_0143.jpgDenne våren har jeg vært 3 måneder i Palestina som ledsager utsendt av Kirkens Nødhjelp, plassert i Betlehem. Kirkenes Verdensråd har etter initiativ fra Palestinske kirker i 2002, hatt utsendinger fra alle verdenshjørner stasjonert rundt i Palestina for å vise solidaritet med folket og de kristne i Palestina. Palestina er det vi i dag kaller Vestbredden, eller som Israel kaller området Judea og Samaria. Å være ledsager er å være et sannhetsvitne plassert ute blant folk for å se, høre og gi beskyttelse ved å være synlig tilstede der det lett oppstår konflikter mellom folkeslagene. Et slikt sted er «Checkpoint 300», Gilo - Betlehem.

Israel er i ferd med å bygge en 8m høy mur som bukter seg gjennom landskapet uten hensyn til hvem som eier jord eller hus. Grensen mellom Israel og Palestina er ikke godkjent av noen internasjonale domstoler, og kampen om vann og land er noe av den mest betente konflikten mellom partene. Betlehem ligger på Vestbredden, ikke langt fra Jerusalem, men bak muren. Første gang jeg var på et checkpoint om morgenen var en rystende opplevelse. 8000 menn og noen få kvinner fra Betlehem må gjennom dette checkpointet for å komme på jobb hver dag. En vet aldri når det er kork i køen, og må være ute i god tid. Vi var på plass kl. 04:00 og sto i folkehavet til kl. 08:30, da var den verste køen over. Alle som skal ut eller inn fra Palestina må gjennom ulike checkpoint og alle blir kontrollert for id papirer. Vi fra vesten har sjeldent problemer med våre pass, og det er det de fleste turister opplever, det er ikke noe problem å komme inn noe sted. Turistbussene kjører gjennom og turistene får se det de ønsker, fødselskirken, Grotto - hvor Maria ammet Jesus og spilte litt melk på fjellet som gjorden det hvitt. Betlehemsmarkene og basarene her hvor en kan kjøpe julekrybber og andre ting av oliven. Alt ser flott ut, men det er utenpå.

Gjennom mitt opphold i Betlehem så jeg noe av hverdagen til palestinere. Betlehem er på mange måter en forstad til Jerusalem, men for palestinere flest er ikke mulig å komme inn til Jerusalem utenom i høytider. Og de fleste Israelere har ingenting å gjøre i palestinske områder og ser en annen vei. Sikkerhetskontrollen fungerer på samme måte som en flyplass, i litt andre dimensjoner. Mitt første møte med checkpoint var en søndag. Det er første arbeidsdag i uka og det er ekstra mange som skal på jobb. Alle visste det ville være mye folk, men likevel var det få soldater på jobb og køen ble kjempelang. Jeg snakket med folk som var på plass noe over kl. 04:00, men køen var så lang at de mistet bussen og dermed jobben den dagen fordi de kom for sent. Da hadde noen andre fått jobben og de fikk heller ingen kompensasjon.

bilder fra jon.jpg

Vi var der som observatører og prøvde å snakke med soldatene om å åpne opp flere porter, men til ingen nytte. Noen lot frustrasjonen gå utover oss som internasjonale representanter og ropte etter oss. «Noen må få slutt på dette» og «Det blir bare med ord nå politikere og andre snakker». Israel vil ikke lette på dette systemet, som føltes veldig inhumant. Folk ble behandlet mer som dyr enn som mennesker. Noen sto der med tomme og håpløse øyne, oppgitt, mens andre viste sinne og frustrasjon. Til tider var det ikke fritt for at jeg følte et snev av klaustrofobi når jeg sto langt inne på checkpoint. Ikke ville de åpne noen ekstra porter, og bak oss var det fullstendig kork. Det skal være en egen kø for kvinner og syke, men denne ble ikke åpnet i det hele tatt. Vi kan tenke at «det ikke er så nøye» å tvinge muslimske kvinner og menn til å stå så tett sammen men det er mangel på respekt og folkeskikk.

Våre oppgaver på denne reisen var blant annet å stå på checkpoint et par ganger i uken og observere, være et sannhetsvitne og kanskje også bidra til lettelse ved å være tilstede som internasjonale observatører. Se, oppleve og rapportere! Og i den grad de ville høre på oss, snakke soldater og sikkerhetsfolk til fornuft.

Israel har behov for sikkerhet, men å se hvordan et helt palestinsk folk blir holdt i et jerngrep av Israel, sjokkerte meg. Måten de behandler unge og eldre, både kvinner og menn kan ikke forsvares ut fra et kristent, humanistisk syn på mennesker som likeverdige for Gud. Begge parter vil gjerne framstå som ofre, og dyrker denne rollen. Palestinerne snakker om landsbyene som de måtte flykte fra og vil vende tilbake til, mens Israel har en historie med forfølgelse. Og antisementisme lever flere steder, i beste velgående. Israel skal være et trygt hjem for alle jøder, men så langt har det bare vært fredsforhandlinger med mange ord uten at det har blitt noe bedring. Begge parter må begynne å ha fokus på situasjonen her og nå, og finne en løsning som dagens unge kan videreutvikle til en fredelig sameksistens. For å være landet som «bugner av melk og honning», må det bli sådd og vannet. Og med 9 millioner mennesker å brødfø, trenger begge parter å finne gode løsninger.

protest.jpg

Besøk www.kirkensnodhjelp.no for å lese om ledsagerprogammet.

 

.