Eigersund Kirkelige Fellesråd

Hovedside

Aktuelle linker

Aktiviteter

Søndagstanker — Jeg tror på Gud fader

Per Arne Sandvold, mars-20

Dette er andre del i vår serie om trosbekjennelsen. Den definerer det vi har felles som medlemmer i Den norske kirke. Vi bekjenner at vi tror på Gud Fader, Jesus Kristus og Den Hellige Ånd.

Ved innledningen til vår trosbekjennelse er fokuset imidlertid noe annet: Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Hvorfor starter vi med dette, og hva betyr det?

Når vi sier dette sammen under gudstjenesten, innebærer det at vi tror det er to krefter som arbeider mot hverandre: det gode og det onde. Gud representerer det gode; djevelen det onde. Disse to kreftene er i hvert enkelt menneske, der de kjemper om plassen og oppmerksomheten. Setningen over innebærer også at vi har et valg. Vi kan velge å gi det gode plass, eller gi mest plass i vårt sinn til det som ikke er godt.

I forbindelse med dåpen, sier presten: «La oss bekjenne forsakelsen og troen som vi døper våre barn til». På dette grunnlaget døper hun den nyfødte. Å forsake betyr å avstå fra noe, å klare seg uten. Denne innledningen innebærer at vi ønsker å avstå fra det onde, og rydde plass til det gode.

Neste steg er å bekjenne troen på Gud: Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Dette er startpunktet og grunnlaget for vår tro. I sin Lille katekisme skriver Martin Luther: «Jeg tror at Gud har skapt meg og alle skapninger. Han har gitt meg legeme og sjel, forstand og alle sanser. Han holder alt dette ved lag og gir meg hver dag det jeg trenger for å leve. Jeg tror også at han verner meg mot alle farer og vokter meg mot alt ondt. Dette gjør han bare av nåde og faderlig godhet, uten at jeg har fortjent det. For alt dette skylder jeg å takke og love ham, tjene og lyde ham.»

Ved å bekjenne vår tro på Gud som Far, erkjenner vi at alt det skapte og alle skapninger har Gud som opphav. Vi eier ikke skapningen, men får disponere den, høste fra den og leve i den. Han gir oss det vi trenger fra sitt skaperverk. Vårt svar burde være takknemlighet. Takk for livet; for kroppen, tankene, forstanden og alle sansene. Takk for skaperverket i hele dets kompleksitet. I stedet har vår grådighet misbrukt og ødelagt skaperverket.

Vi bekjenner videre at Gud har all makt. Gud holder i gang alt det skapte. Han verner mot farer og setter opp vakthold mot alt ondt. Så lurer vi på hvorfor det er så mye ondt i verden. Jeg tenker at Gud mente det godt når han skapte jorden og menneskene. I sin velvilje skapte han også menneskene med fri vilje. Han ville at vi helt frivillig skulle velge å tro på Ham. Men menneskene valgte noe annet. Vi valgte å gå våre egne veier. Han ville gjerne være med, men vi slapp Ham ikke til. Vi valgte å ikke følge oppfordringen i innledningen; å ta avstand fra det onde.

Når vi bekjenner troen på Gud Fader, tar vi samtidig imot Guds nåde. Nåde er et lite brukt begrep i moderne språk. Det innebærer at jeg ikke kan gjøre noe for å fortjene Guds godhet, bare ta imot. Det kan være vanskelig, fordi vi mennesker er vant til å måtte gjøre noe, for å få noe. Her går det bare den ene veien; fra Gud til oss. Men når nåden er mottatt og opplevd, kan takken til Ham og tjenesten for Ham bli naturlig for oss. Ikke fordi vi må, men fordi vi gjerne vil.