Eigersund Kirkelige Fellesråd

Hovedside

Aktuelle linker

Aktiviteter

Søndagstanker – Jeg tror

Per Arne Sandvold, feb.-20

Menighetsbladet skal nå i gang med en serie om trosbekjennelsen; ett av de faste leddene i gudstjenesten i kirken. For det er mye som gjentar seg igjen og igjen når vi er sammen til gudstjeneste. For noen kan dette virke litt rart, for andre er det gjenkjennelig og trygt. Men trosbekjennelsen må forstås i den rammen den hører hjemme; gudstjenesten.

Gudstjenesten slik vi feirer den nå, har blitt til over mange århundrer. Den representerer kontinuitet, og har linjer helt tilbake til de første kristne som levde ved begynnelsen av vår tidsregning. Det som skjer under en gudstjeneste, er derfor grundig gjennomtenkt; her er det ingen tilfeldigheter. Den representerer de lange linjene, og bør vurderes deretter.

I vår kjappe tid der ting endrer seg svært fort, kan alt dette virke rart. Det kan være lett å kritisere gudstjenesten som kjedelig i forhold til moderne krav til underholdning. Men gudstjenesten er ikke primært et sted der vi skal bli underholdt, men et sted for deltakelse, lovsang, tro og bønn. Kirken står for noe som er annerledes, noe fast, tidløst, lite tilfeldig og ikke minst trygt. Kirken er en motpol mot det kjappe og foranderlige, og jeg tenker at det er nettopp det vi trenger i den tida vi lever i. Dessuten er det nettopp tidløs motkultur som har vært og er kirkas varige oppgave og budskap.

Gudstjenesten har en helt bestemt rytme og form. Dette kaller vi liturgi, der presten eller en annen utnevnt person er leder, kalt liturg. Liturgi er ifølge www.kirken.no den vanligste betegnelsen for religiøse seremonier. «Gudstjenestens liturgi uttrykker troen på og tilbedelsen av den treenige Gud.» heter det videre.

En vanlig søndagsgudstjeneste er delt opp i noe vi kaller ledd: Samling, Ordet, Forbønn, Nattverd, Sendelse. Her føres vi inn mot og får tolket Guds ord, vi ber for mennesker lokalt og i verden, vi får del i Jesu legeme og blod i nattverden og sendes til slutt ut til tjeneste. Liturgien er også understreket i bruk av farger, ved at både prestedrakten og kledet på talerstolen har ulike liturgiske farger gjennom året.

Trosbekjennelsen befinner seg midt inne i denne liturgien, rett etter prekenen i gudstjenesten. Det betyr at vi, umiddelbart etter at ordet er forklart oss, sier høyt: «Jeg tror på Gud fader. Jeg tror på Guds Sønn. Jeg tror på Den hellige ånd.» Vi bekrefter forklaringen av ordet med et bekjennende svar.

I Den norske kirke bruker vi Den apostoliske trosbekjennelse. Store Norske leksikon skriver at denne brukes i de vesterlandske kirker under dåpen, og i Den norske kirke som del av gudstjenesten. Trosbekjennelsen stammer fra 500-tallet, men har røtter helt tilbake til før år 150. Trosbekjennelsen vi nå har, er altså 1520 år gammel, og har røtter enda lenger tilbake. Den er et konsentrat av apostlenes (Jesu disiplers) undervisning.

Trosbekjennelsen er en sammenfatning av det som de troende står sammen om; rett og slett noe som sier presist hva det er å ha en kristen tro og å være en kristen. I Norge som i mange andre land er kristenheten oppdelt, og hvert kirkesamfunn og organisasjon har ulike oppfatninger som de står for og mener er rett. Trosbekjennelsen skulle være alle kristnes felles ståsted, men det ser ut som om dette har forsvunnet noe i den løpende debatten og mediedekningen.

Tre fredager framover; om lag en gang i måneden, kommer et innlegg i menighetsbladet som starter med «Jeg tror». Der vil vi beskrive nærmere de tre delene eller trosartiklene i trosbekjennelsen: «Jeg tror på Gud Fader, Jeg tror på Jesus Kristus og Jeg tror på Den hellige ånd.»